I disse dager er det Hulen min i kjelleren som står for tur. Med kritiske øyne går jeg over alle ting som er lagret der og kaster det som ikke lenger er tjenlig, eller ikke har vært benyttet i noen år. Det er greitt at American Motor Auto Manual for året 1963 har mistet sin aktualitet for lenge siden; det samme gjelder Brukerhåndboken til faderens Rolleicord, et to-øyet speilrefleksfotoapparat i seks gange seks format fra midten av 30-årene. Her også it-utstyr av nyere dato som det i høy grad kan stilles spørsmålstegn ved. Men verre er det med egne skriverier. Jeg blar og leser og tenker: Dette var da slett ikke dårlig, men kan det brukes til noe? For meg ser det ut som resultatet av en terapeutisk aktivitet, tidstypisk og kommenterende på hendelser. Her er et eksempel:
K er min svigermor. K’s mor er datter av en funksjonær ved Hegreness Mølle. Som ugift arbeidet K’s mor ved den manuelle telefonsentralen i Bergen. Om sommeren, da det ble noen fattige feriedager tildelt telefonistene, reiste hun inn til Kvikne Hotel i Balestrand og spankulerte blant de mondene. Tyske keiser med offiserer, det keiserlige krigsskip ”Hohenzollern” med følge for anker ute på bukten og stort ståhei. Kanskje hun håpet på å møte en formuende tilkommende? Etterlatt korrespondanse tyder i hvert fall på at noen har latt seg fascinere. En grunn til at ingen union derved ble etablert var antagelig at det var mange unge kvinner som gjorde bruk av det samme. Til slutt, like før hun fylte tretti, inngikk hun ekteskap med en sjøkaptein, som i rask rekkefølge gjorde K’s mor til mamma for først K, deretter søsteren M. Sjøkapteinen hadde velkjent familienavn i Bergensområdet, men levde dessverre ikke lenge nok til å sette varige spor etter seg i familiesammenheng. K’s mor ble altså tidlig enke.
K vokste opp som den kjekke og ansvarlige som K’s mor alltid kunne stole på. Tidlig i livet til K ble K’s mor syk. I mange år levde hun et kraftløst liv, med mange legebesøk, hoderystende leger som ikke kunne finne ut av hva som feilte. Kunne det være sorgen etter tapet av sin mann sjøkapteinen? Du må ta deg sammen, sa søskene til henne, du må komme deg over tapet. Slik ble tilstanden opprettholdt med mange års ve-klager og hoderysting. Og hun som var så kjekk og sportslig, sa de.
Men en annen lege, ikke særlig ansett blant sine kollegaer, tok en blodprøve og konstaterte derved at K’s mor led av blodmangel. De riktige medisiner og riktige regimer ble iverksatt og litt etter hvert kom K’s mor sitt liv i gjenge.
K’s mor som fra ukjente kilder var blitt eier av en beskjeden formue, snakket en dag med den lovende arkitekten Konow Lund og fortalte at hun ønsket å flytte opp i området omkring Paradis. Der var det så mange rike og ”riktige” mennesker at der ønsket hun å bo. Hun hadde jo sine døtre å tenke på, sa hun. Arkitekten hadde to bygslete tomter på hånden. Den ene kom på K’s mors hender. Hennes eneste bror grosshandleren var aktivt med og organiserte byggeprosessen. Arkitekten tegnet selv huset; han ble etter hvert svært berømt for sine villaer, men huset til K’s mor hadde så mange begrensninger pålagt i form av tomtens beliggenhet og oppdragsgivers ønsker at det ikke omtales blant arkitektens Ti på Topp. Slik ble det til at den lille familie flyttet fra Wolfs gate på Møhlenpris og til et bratt stup ved Storetvedtveien, med praktfull utsikt over Nordåsvannet.
Her vokste K opp med sin mor, enken, og søster. Etter mange års ekteskap ble det til at K overtok huset fra sin mor, som ved dette tidspunkt hadde fått seg en leilighet på et større eldrekompleks i Fløen, Blichfeldt. Men ettersom tiden gikk ble det klart at forholdene der ikke var så festlige som ved Storetvedtveien. Folk på gamlehjemmet gikk simpelthen bort og døde, og det var ikke K’s mor innstilt på, ikke akkurat da. Så ble det i oppført en ekstra fløy på huset ved Storetvedtveien og K’s mor flyttet inn der. Her bodde hun omtrent til sin død, ti til femten år senere. I mellomtiden hadde K’s ektemann fått seg en jobb i en by sørpå, huset ble solgt, mens de nye eierne hadde aksepter å ha en leieboer i fløyen frem til hennes død.
K var i mange år sterkt engasjert i lokalpolitikk og fremfor alt i speiderbevegelsen hvor hun gjorde en utmerket innsats over mange år. Døtrene husker med entusiasme forskjellige landsleirer hvor moren var sterkt engasjert. I sine eldre år er hun en person som ved første møte kan virke imponerende ved sin raske og nokså skarpe replikk. Litt senere går det opp for en at i hennes nærvær styres samtalen til slike emner som hun har meninger om. Alle andre tema virker på henne som øresus. Krever diskusjonen eller samtalen en viss bakgrunnskunnskap som ikke kan leses i overskriftene i hovedstadsavisene eller i Farmand, et ultrakonservativt månedsblad, blir hun direkte sur for at hun ikke kan delta på grunn av at hun ikke forstår eller aksepterer at samtalen nettopp kan dreie seg om dette. Fakta har heller aldri i samtaler med henne vært noe som hun kan forholde seg til objektivt. En typisk meningsutveksling med K er en kommentar til hva som har stått i en avis. Følges ikke dette formatet sitter hun med et forgremmet uttrykk i ansiktet, et uttrykk som hennes barn har lært å tolke som et finstemt instrument. Som følge av dette kan en ikke diskutere litteratur, for hun leser ikke eller har ikke lest annet enn engelske dameromaner. Musikk er også et ikke-tema, for selvfølgelig synes hun at musikk er noe som skjer for at borgerskapet og deres medspillere kan møtes og ha det festlig i konsertsalen. Men det fins intet musikkanlegg som kan avspille musikkstykker. Det fins intet piano som hun eller hennes barn kan traktere eller har traktert, ingen sangbøker, kort sagt, intet overhode som representerer denne del av kulturlivet. Det siste kan skyldes at hun er totalt umusikalsk, kan ikke synge en strofe uten tekst som ville bli gjenkjent av andre.
Fra byen sørpå kom flyttelasset etter ektefellens død tilbake til Bergen. Etter at K fikk et lettere slag i begynnelsen av nitti-årene har hun ikke kunnet bevege seg fritt. Venstre fot og venstre arm er blitt påført redusert førlighet. Ved to anledninger har hun falt og brukket ben i hånden. Samtidig har hennes levemåte endret seg. Nå legger hun seg om kvelden klokken tjue og står opp klokken halv ti om morgenen. Det mest iøynefallende ved K’s husstell er alt rotet omkring, et forhold som ikke har endret seg med hennes reduserte førlighet. Her fremstår kjøkkenet som iøynefallende. I sitt hjem i sør var de fleste møbelgjenstander permanente oppbevaringsplasser for innrammende bilder, forskjellige memento i form av postkort, kalendere, nipsgjenstander og fremfor alt aviser og tidsskrift. I så måte var kaminen i en av stuene bemerkelsesverdig. Her var det reelt sett ikke plass til enda et julekort eller innrammet foto. Selv om møblene var av bedre kvalitet enn i mine foreldres hjem, var de ikke pene og bar i tillegg preg av å være arvet av forskjellige bo. Kvalitet? Kanskje. Estetisk? Definitivt ikke.
K hadde noen malerier, mindre enn ti. Et av dem var et arvet bilde, en forstudie av Christian Krogh som viser et sterkt seilpresset fartøy som seiler med vann inn over sidedekkene. I alle år hang det på veggen i sin tunge forgylte ramme. Da pengenød meldte seg, var salg av klenodiet en mulighet. Bildeflaten hadde fått sprekker i fernissen og var temmelig sjaber. En henvendelse til en kunsthandler med forespørsel om verdi og gevinst ved mulig salg av en ekte Chr. Krogh ville til vanlig antagelig bli møtt med entusiasme. Men K fikk bildet i retur. Det var ikke salgbart uten omfattende restaureringsarbeider. Selv etter slike arbeider ville det fortsatt være tvil om dets autentisitet. Bildet er fortsatt i K’s eie. Sørgelig.
K drikker rødvin, til maten og til hygge. Før drakk hun også whisky, ble ofte sjuk av det og la seg tidlig. Etter at hun nå er minstepensjonist må hun økonomisere, noe hun ennå ikke kan. At hun har et alkoholproblem, avvises av henne og av hennes døtre. Rødvin må hun ha, ellers fungerer hun ikke. Etter mye om og men er det nå arrangert at hennes datter åpner en halv flaske rødvin hver dag, som hun kan drikke denne dagen. K kan nemlig ikke lenger åpne flasker etter sitt slagtilfelle. Hennes datter er permanent koplet inn i dette rødvinssyndromet, som den som supplerer K med hennes daglige kvantum. K må også tidvis suppleres med medisin, med transport til lege og terapeut og hentes etter møter i Europabevegelsen. Alt dette faller på hennes datter, min kone, og hennes stedfortreder.
Betale regninger, kjøpe varer på Polet, ordne leiligheten dersom K bestemmer seg for å invitere gjester, skifte batterier i brannvarslere, henge opp bilder, skifte sikringer, etc. Uten at vi er konsultert er vi nå blitt tennpluggen til motoren som ordner opp omstendighetene omkring K’s liv. Hadde K vært en person som ga uttrykk for glede over å se oss, hadde ikke alle disse oppdragene vært så tyngende.
Jeg må ha vært usedvanlig nedfor og lei min medvirkning da jeg skrev det ovenstående. Men når jeg tenker på det som skjedde med min egen mor, er ikke historien så veldig forskjellig. Det er dog en vesentlig forskjell. Det var ikke jeg som måtte være serviceperson for min K, men min yngre søster. Det var min søster som tok støyten, og jeg går ut fra at min tause svoger tok sin del. Daglig var hun innom i leiligheten, kjøpte inn og ordnet opp, ordnet med transport til lege og rekonvalesenthjem. Tror aldri hun fikk noen takk. Men kom min broder innom på besøk, omtrent en gang hver annen måned eller så, da var det stor stas. Tenk han skiftet en lyspære! Min søster nevner ikke disse tingene en gang, det er vel slikt hun venter at det skal være. Det var dog mange ting som tydet på at hun ble temmelig sliten av all serviceaktiviteten.
Da min mors aske ved urnenedsettelsen på Møhlendahl kirkegård ble satt ned i det som etter hvert har blitt et familiegravsted, møtte min kone og min søster i tillegg til meg. Min bror var fraværende av uvisse grunner. Jeg har et bilde av en smilende søster som peker på hullet i familiegravstedet hvor asken etter mor nettopp har blitt satt ned. Vi har begge all grunn til å være fornøyet med våre bidrag til vår K’s siste år i live. Får vi samme service av den påfølgende generasjon som min søster og jeg ga den forutgående, er det ingen grunn til å fortvile. Samtidig er det ting som tyder på at min kone synes tildragelsene omkring hennes egen mors siste år ikke var så byrdefulle, enda det var stort ståhei omkring det da det skjedde.
Viskalingenstederhen's Weblog 
